Uncategorized

På turen ned til snekkerverkstedet i dag. Lå et visittkort fra min nye venn. Akkurat på samme stedet hvor jeg fjernet det forrige – før jul.

 

Tekst og foto: Øyvind Ødegård

 

25. november 2018 på Veiteberg.

Tirsdag og onsdag var jeg ute og fotograferte i det nydelige været. Torsdag startet jobben på det nymalte toalettet. Åshild hadde arbeidet med kost og rulle. Jeg tok ansvar for nytt parkettgulv med isolasjonsunderlag. Meget tidkrevende på liten plass med rør og avløp både til toalett og vask.

Det er en drøm å benytte det gamle snekkerverkstedet i kjelleren. Bra mosjon er det også. Jeg måler opp nødvendig lengde. Så er det ned kjellertrappa. Gjennom første kjellerrom og inn i verkstedet. Temmelig mange turer ble det.

Etter lunsj fredag, hadde jeg god fart ned trappa, tok svingen inn til snekkerverkstedet. Jeg observerte en hvit skygge som beveget seg i høyre synsfelt. Rart tenkte jeg. Det er ikke noe gjenskinn her. Opp igjen med riktig lengde på parkettstykket. Så opplevde jeg det samme en gang til.

  • Nå må du ta deg sammen Øyvind, sa jeg høyt til meg selv.
  • Du må slutte å innbille deg ting.

Tredje tur ned med samme farta, skvatt jeg skikkelig.

Inn fra høyre side kom en hvit røyskatt i svær fart. For forbi beina mine. Inn i snekkerrommet og bort i borteste hjørne.

Jeg kom meg ned på alle fire og kikket under snekkerpulten. Røyskatten må ha forsvunnet ned i en sprek i støpen og ut. Borte var den.

På vei opp igjen, kom jeg til å tråkke på tuppen av en parkert Crocs sko.

Den hoppet opp og smelte til meg under kneet. Jeg ble skikkelig skremt.  Med nød og neppe beholdt jeg balansen.

 

  1. mars 2019

Denne gangen har jeg vært snart to uker på Veiteberg. Det er ikke muselort å se noen steder.

  • Røyskatten må holde helt rent, tenkte jeg.

På turen ned til snekkerverkstedet i dag. Lå et visittkort fra min nye venn. Akkurat på samme stedet hvor jeg fjernet det forrige  –  før jul.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklamer

Norunn Veiteberg (96)

 

TEKST OG FOTO: ØYVIND ØDEGÅRD

 

Norunn Veiteberg fyller 97 år til høsten. Jeg besøkte henne på Skei Omsorgssenter i dag.

  • Er det du som kommer!
  • Ja, nå tok jeg en tur. Jeg skal hilse mye fra Åshild og Jan Roger og Reidun Sofie.
  • Du må hilse tilbake. Så må du hilse til Inger og Reidar.

Norunn har en fantastisk hukommelse. Hun forteller krystallklart om hendelser, navnene innenfor den ene og andre slekts grenen. Hvem giftet seg med hvem og årstall for når den eldre generasjon gikk bort. Norunn er yngst av syv søsken. Hun ble født på gården Veiteberg i Stardalen. Og vokste opp der.

Norunn sitter inne på dagligstuen sammen med tre sambygdinger. De er yngre enn Norunn, men deltar ikke lenger i fellesskapets samtaler. Hun forsøker å se rundt meg der jeg står. Hun smiler og sier:

  • Du skjønner jeg følger med på stafetten.
  • Unnskyld! Jeg skjønte ikke at jeg sto i veien.
  • Så pen du er på håret Norunn.
  • Sier du det! De som driver sport er virkelig sunne mennesker.
  • Har du stått på ski?
  • Jovisst! Helt fra barns ben.
  • Oppe i Veitebergsdalen?
  • Ikke så mye der. Vi ungdommene dro til Befringsstøylen. Vinter som sommer. Det var vår form for underholdning og avkobling. Vi hadde så gode forhold oss i mellom.
  • Åshild forteller at du gikk oppover Bjørgjaryggen og satte nedover mot elva.
  • Det stemmer.
  • Hva husker du best fra tida du begynte på skolen?
  • Elvereguleringa i Stardalen . Alle mannfolka i hele Stardalen ble ansatt av staten. Dette hadde Stortinget bestemt. Arbeidet foregikk med handmakt og hestetransport.
  • Og damene?
  • Kvinnfolka var hjemme og jobba med dyra og på jorda og laga mat som før.
  • Kan du huske når krigen kom.
  • Om jeg gjør. En forferdelig dag. Alle møtte nede på butikken.
  • Men under krigen?
  • Vi følte oss voldsomt passa på. Tyskerne kom med bil og motorsykkel gjennom tunet. Men stoppa aldri.
  • Hadde dere nok mat?
  • Vi begynte å dyrke korn. Det var møysommelig arbeide å tørke kornet. Så malte vi på egen kvern i Veitebergselva. Du kan tro mor laget god grøt. Vi hadde enorm respekt for maten. Spiste alltid opp.
  • Og frigjøringsdagen?
  • Da var jeg på Sandane. Det var en stor dag.

Ingen ting har betydd så mye for folk som strøm. Strømmen kom til Stardalen etter krigen.

  • Jeg kan ikke akkurat minnes året.
  • Kanskje det var i 1951?
  • Vi fikk først lagt inn strøm i huset. Deretter på låven og i fjøset. Det gikk noen år før vi hadde melkemaskiner.
  • Hvordan var det å få elektrisk strøm?
  • Ufattelig stort. Det var så uvirkelig. Bare å skru på bryteren så lyste det.

Norunn utdannet seg til husstellærer.

  • Hvordan var det?
  • Det var kjekt. Men slitsomt. Det var så store forskjeller på elevene. Både med lærevillighet og orden.
  • Åshild forteller at du kom til Førde. Og hun hadde deg som lærerinne.
  • Ja, når noen var syke der måtte vi fra andre steder trå til.

I Veitebergslekta var det et uvanlig samhold. I alle  ferier og høytider kom de fem søsknene hjem og hjalp Kolbein og Anna. Det var bare Johannes og Karl som hadde familie.  8. januar 1973 skjedde det ufattelige at Kolbein omkom i en traktorulykke.

  • Du sa opp jobben din og reiste hjem til Anna for å drive gården sammen med henne?
  • Noe annet var ikke å tenke på.
  • Det var en svær jobb!
  • Anna var så ufattelig sterk og snill. Opp klokka seks. Så dro vi rett i fjøset. 12 kuer skulle melkes. Halv ni kom mjølkebilen. Det var bare noen meter opp fra melkebua til veien. Vi greide ikke dra opp større spann enn 30 liter. Hver morgen leverte vi omtrent 200 liter melk. Det dobbelte om mandagen.
  • Så kjøpte du og Anna ny traktor i 1982. En John Deere 1630.
  • Den var litt brukt. Et stort økonomisk løft for oss. Vi hadde noe redskap fra tidligere.
  • Lærte du å kjøre traktor?
  • Nei vi leide inn en landbruksvikar. Han var dyktig. Flink med traktoren og rask.

Vi følger med på verdensmesterskapet. En ny gullmedalje kommer på norske hender.

  • Hvordan har livet vært Norunn?
  • Vi måtte tidlig lære tålmodighet og pågangsmot. Og det har jeg alltid hatt bruk for.

Påskeaften 19. mars 2016 var dagen kommet da Norunn skulle ta avskjed med Veiteberg. Som siste gjenlevende av syv søsken var nå turen kommet til henne. Hun kunne ikke greie seg alene lenger. Selv for meg var det rørende.

  • Skal jeg sitte framme?
  • Ja, det er plassen din.
  • Hvor skal Åshild sitte?
  • Bak.

Jeg kjørte ut fra gårdsplassen.

I bilen var det helt stille.

Så begynte de to damene å synge.

Den gamle eieren og den nye:

–       O store Gud, når jeg i undring aner, hva du har skapt i verden ved ditt ord. Ser universet med de mange baner, og vet alt liv oppholdes ved ditt bord; –       Da bryter lovsang ifra sjelen ut, O store Gud, O store Gud!-       Når jeg i skriften ser de mange under, som Gud har gjort fra første Adams tid. Og ser hvor trofast Herren alle stunder har ført sitt folk igjennom livet strid.-       Når jeg så vet at Kristus lot seg føde, Ja, at han gikk omkring og gjorde vel. Inntil han sonet verdens synd og døde, og oppsto for å frelse hver en sjel:-       Når så til slutt hvert tidens slør må falle, og troens mål er nådd, så jeg får se. Vil evighetens klokker sjelen kalle for tronen mellom skaren hvit som sne:-   Da bryter lovsang ifra sjelen ut, Takk, store Gud, takk, store Gud.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG-6595

– Jeg tror det er oppover den bratte skråningen der Åshild. – Der oppe hvor det henger et emblem og noe rusk og rask? – Ja, der hvor du ser det paret kommer nedover. Vi legger i vei oppover. Det er bratt. Noen har støpt noe som ligner på trappetrinn. Plutselig kommer jeg opp til et lite rundt platå med steinmur rundt.

 

Foto:    Åshild Veiteberg

Tekst: Øyvind Ødegård

 

Året er 1976:

Vi har nettopp lettet. Jeg har vindusplass. I høyresvingen ser jeg ned mot Kastrup. Det er den flyplassen som har størst internasjonal trafikk i Norden. Jeg er på vei til Rotterdam. Neste båt venter der. Vi skal seile fra Rotterdam til New Orleans. Halvveis opp til Baton Rouge i Mississippi deltaet. Det er en Panamax bulkbåt. Vi skal laste soyabønner for Japan. Vi får ikke med oss mer enn 60.000 tonn da tillatt dypgående i Panama kanalen er 12,56 meter.

Ved siden av meg sitter en hyggelig kar.  Vi utveksler høflighetsfraser på engelsk. Jeg tar opp blokka mi og ser på de siste notatene.

  • Er du norsk?, spør sidemannen.
  • Ja
  • Er du journalist?
  • Nei jeg er på vei til neste båt.
  • Men det ligner på et referat det du har på blokka!
  • Du skjønner jeg har begynt å skrive om det jeg opplever på turene mine.
  • Hvem skriver du for?
  • Akkurat nå er det Fredrikstad Blad. Og ukebladene. Ofte trykker Fredrikstad Blad reiseskildringene. En hel side på lørdager.
  • Jeg er på vei til Venezuela. Her er visittkortet mitt. Jeg kunne ha bruk for en med dine kvalifikasjoner. Ring meg neste gang du er i Norge.

Jeg takker for visittkortet og leser: Viseadministrerende direktør Raymond Rooth, A/S Norsk Viftefabrikk.

Dette var på slutten av 1970 årene.

 

Året er: 1978

Jeg søkte forskjellige stillinger i land. Jeg hadde eksamen fra Høyere skipsfører Handels- og Sjørett.

I januar ble jeg ansatt som konsulent i Forende Forsikring med kontor i Oslo. Jeg fikk ansvar for salg av forsikringer til norske rederier. En stor overgang fra sjømannslivet. Til noe nytt og helt annerledes.  Jobben var av det utfordrende slaget. En dag det ikke hadde gått så bra, ble jeg sittende å bla i visittkortboka. En bok med plastikklommer hvor visittkortene settes inn etter hvert de blir mottatt.

Helt fremst i boka ser jeg kortet til Raymond Rooth. Jeg har ikke ringt slik jeg lovet.  Skal jeg ringe eller la det være. Jeg tenker litt att og fram. Så løfter jeg røret og ringer.

  • Det er forværelset til Raymond Rooth, svarer en hyggelig damestemme.
  • Jeg skulle gjerne snakket med Rooth.
  • Han er litt opptatt. Hvem kan jeg melde.
  • Øyvind Ødegård, Forenede Forsikring.

Jeg har ikke før lagt på så ringer telefonen.

  • Det er Raymond. Har du begynt å jobbe i land?
  • Ja.
  • Det var dumt. Du skulle ringt til meg. Så kunne du begynt i Norsk Viftefabrikk.
  • Med hva da?
  • Markedsføring. Har du anledning til å komme hit til Ole Deviks vei 10 i morgen klokken 1100? Så spiser vi lunsj.
  • Ja.

Jeg sitter litt nummen. Han der er jammen en handlingens mann. Riktig nok bearbeider jeg rederier og forsøker å selge forsikring , men jeg er helt grønn i markedsføring.

På kursingen jeg har fått i forsikringsselskapet understrekes viktigheten av å innhente mye informasjon om en mulig kunde før besøk. Jeg hadde ikke mye tid å gjøre på.

Han tar i mot meg i storslagne kontorer. Forteller om den verdensomspennende virksomheten til A/S Norsk Viftefabrikk. Det er ikke hverdagskost at en norsk maskin leverandør har utviklet miljøvennlige renseanlegg for millioner på millioner til utenlandske industri foretagender. Tatt i betraktning at dette er knivskarp konkurranse.

  • Nå står vi for vårt livs utfordring, forteller Raymond Rooth, – vi skal åpne vårt hittil største renseanlegg. Med en kontraktsverdi på 120 millioner kroner. Det er solgt til det venezuelanske selskapet Aluminio del Caroni. Vi har hatt folk der og montert helt siden jeg traff deg på flyet. Nå nærmer vi oss den offisielle åpningen av dette verdens nest største aluminiumsanlegg. Med en prislapp på 4,2 milliarder norske kroner. Det skal hete Venalum og presidenten i Venezuela, Carlos Andreas Perez, skal åpne det.
  • Det var svære greier! Det er min eneste kommentar.
  • Utfordringen vår er, fortsatte Rooth, – at ingen norske aviser eller NRK vil sende pressefolk. Det er for langt unna, for dyrt og for uinteressant for leserne.
  • Men dersom du Øyvind kunne ta på deg et freelanceoppdrag å skrive for Norsk Telegrambyrå så betaler Viftefabrikken deg på en eller annen måte. Så distribuerer NTB det du skriver til alle norske nyhetsredaksjoner. Turen tar bare en uke og snart er det sommerferie.
  • Jeg må spørre sjefen om å få fri. Jeg har bare vært i jobben i fem måneder og noen dager. Jeg er fortsatt på prøvetid.
  • Snakk med sjefen din så bestiller jeg flybilletter. Vi drar førstkommende lørdag og du er tilbake neste lørdag. Jeg må bli litt lenger.

Jeg takker for hyggelig lunsj og møte. Går nedover trappene istedenfor heisen. Sier adjø til de i resepsjonen. Går og setter meg inn i den nye firmabilen. Og lurer på hva sjefen vil si.

  • Så du traff bare en mann på et fly for litt over et år siden?
  • Ja.
  • Og nå skal du og han dra til Venezuela?
  • Ja.
  • Og så skal du skrive om åpningen av denne fabrikken?
  • Ja.
  • Men er du journalist? Du nevnte ikke noe i jobbintervjuet.
  • Jeg har skrevet en del.
  • Ved siden av det å være sjømann?
  • Ja
  • Men du har ikke opparbeidet noe ferie ennå. Og så ber du om en uke fri?
  • Ja.

Sjefen ser bort på meg.

  • Rooth sa at vi kunne få lov til å komme med et finansforvaltningstilbud. Han mente det ville være interessant for Forenede Forsikring. Han nevnte noe om at den ene tjenesten var den andre verd.
  • Hva jobber han med i Viftefabrikken?
  • Han er viseadministrerende direktør.

Sjefen sitter bare der. Så ser han ut av vinduet. Deretter polerer han skrivebordet med venstre tommeltott. Det er stille. Jeg har en følelse av ikke å bli trodd. Det er ikke noe nytt. Jeg har sluttet å fortelle folk fra sjøen. De tror jeg bare dikter.

Sjefen reiser seg. Det gjør jeg også.

  • OK. Vi sees neste mandag.
  • Tusen takk!

Jeg forlater sjefskontoret. Og lukker døra stille.

Vi fløy med Icelandair fra Fornebu til New York. Deretter til Orlando i Florida. Her overnattet vi. Så videre til Caracas, hovedstaden i Venezuela. Herfra østerover med et tomotors propellfly til Puerto Ordaz. En tur på 500 kilometer.

Her lå Venalum. Verdens nest største aluminiumsverk. Et av nøkkelprosjektene i Venezuelas industriutbygging.

På parkeringsplassen foran inngangen var det reist en kjempe utescene. Med delvis tak.

Foran scenen var det stolrekke på stolrekke. Vi gikk til den fremste. Scenen begynte å fylles med festkledde mennesker. De satt i rad etter rad oppover bak talerstolen slik som på Bislett. På den første rekka satt ingen. Jeg så skiltene med ”reservado”.

Raymond Rooth tok sikte på første stolrekka foran scenen. De tre andre fra Norsk Viftefabrikk fulgte etter med konene sine. Jeg kom til slutt, men fikk plass ved siden av Rooth. Etter hvert var det folk i alle stolene. Hjemme bruker det jo å være musikkorps som spiller, men ikke her. Det var kun en stille susen av folks samtaler.

Så ankommer de svarte bilene. President Carlos Andres Perez stiger ut. Rooth hvisker at det er sjefen for Venalum som tar imot. Hele første rekka på scenen blir besatt. Åpningen av Venalum er i gang.

  • Se bort til høyre i stolrekka bak oss, hvisker Rooth. Der sitter journalister fra USA. Kollegaene dine. Men jeg hørte i går at ingen får lov å intervjue presidenten. Venezuela har et anstrengt forhold til USA. Dersom du hadde greid et intervju med presidenten, ville jeg virkelig se opp til deg!

Han smiler. Jeg svarer ikke.

På brystkassa mi henger et nytt Nikon. Kjøpt på siste turen i Japan. I venstre hånd har jeg notatblokka. Solbrillene er skjøvet opp i panneluggen. Talene er mange og lange. Jeg snakker litt spansk, men dette blir for innviklet. Så er åpningen over. Alle på scenen reiser seg. Vi andre følger eksempelet. Presidenten og livvaktene og alle på scenen kommer ned på plassen. Jeg legger merke til de amerikanske journalistene stimler bort til en høy kar i flott dress. Han er blid og hyggelig, men rister på hodet. Dette er min sjanse tenker jeg.

  • Good afternoon, Sir, Press manager, sier jeg og rekker fram hånden.
  • Good afternoon, svarer han.
  • I come from Norway and represent all Norwegian newspapers. Is it possible to ask the president a few questions?
  • What are your questions?
  • About your country’s industrial development.

Han ber meg vente et øyeblikk. Han går bort til presidenten. Presidenten nikker. Han kommer tilbake og sier jeg kan snakke med presidenten et par minutter. Livvaktene står nå i en ring rundt presidenten. De gjør en åpning og jeg kommer gjennom. Jeg håndhilser på presidenten. Vi spør hverandre om alt står bra til. Presidenten beskrev Venalum som et viktig skritt i retning av økonomisk uavhengighet for Venezuela. Videre at Norge og Venezuela er veldig like land. Begge har et vennligsinnet folk. Begge har olje og aluminium. Så er intervjuet over. På veien bort til de andre takker jeg Jesus for at det gikk bra.

 

Året er 2019:

Åshild og jeg er på vei fra Puerto de Mogán til Mogán, helt syd på Gran Canaria. Vi går på en sti ved stien av veien. Stien er av vekslende kvalitet. Vi passerer forskjellige husklynger. Etter et par kilometer, er vi både svette og usikre på hvor stien går videre. Jeg sjekker med Google Earth.

  • Jeg tror det er oppover den bratte skråningen der Åshild.
  • Der oppe hvor det henger et emblem og noe rusk og rask?
  • Ja, der hvor du ser det paret kommer nedover.

Vi legger i vei oppover. Det er bratt. Noen har støpt noe som ligner på trappetrinn. Plutselig kommer jeg opp til et lite rundt platå med steinmur rundt. En bratt fjellvegg på høyre side og benker og stoler på venstre. Jeg går rett på to hunder. En stor og en liten. Og ei geit. Jeg ser til venstre og i skyggen sitter ei dame.

  • Hei, sier jeg.

Jeg bruker bevisst ”hei” hvor jeg er i verden.

  • Hei, svarer hun.

Åshild er hakk i hel.

  • Hvor er du fra?, spør Åshild.
  • Fra Bergen. Dette er hula mi. Her har jeg bodd mer eller mindre i 26 år. Vi har det huset som ligger der nede, men jeg liker meg bedre her. Har dere lyst til å se inne i hula?

Vi nikker og takker og stiger inn i et kunstnerverksted. Dama forteller mens vi går rundt. Vi ser på soverommene, kjøkkenet, dusjen og toalettet.

  • Dere skjønner mannen min er ingeniør. Uten han ville dette ikke vært mulig å få til. Han og jeg har reist rundt i hele verden. Vi har vært i New Zealand, Indonesia og Syd Amerika. Mannen min har vært ansatt i ABB.
  • Hvor i Syd Amerika var dere?, spør jeg.
  • I Venezuela.

Jeg tenker på at Viftefabrikken ble en del av ABB.

  • Var dere med på byggingen av et aluminiumsverk som heter Venalum?
  • Ja, der var vi.
  • Kjenner du en mann som heter Raymond Rooth?
  • Ja, det er vår gode venn og tidligere sjef til mannen min.
  • Var dere på åpningen av Venalum?
  • Ja.
  • Der var jeg også. Det var jeg som intervjuet president Perez.

Vi blir stående og samtale. Om et gjensyn 41 år etterpå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_3882

Reidar Bakke har også vært brefører i mange år.

Tekst og foto: Øyvind Ødegård

 

Nå er Langhus historie.
Jeg leverte nøkkelen til de nye eierne 15. august.
Ringen 6 var vårt hjem i 38 år.
Her vokste barna opp.
Dette var vår basecamp.

I ordspråkene kapitel 3 står det:
Alt har sin tid;
En tid for å fødes.
En tid for å dø.
En tid for å gråte.
En tid for å sørge.
En tid for å le.
En tid for å danse.

Alt stemmer.  Men vemodig er det.

Ny basecamp er etablert.

Det er fjellgården Veiteberg i Stardalen. For å komme dit må du kjøre gjennom et fantastisk fjordlandskap. Gården ligger i Jølster kommune i Sogn og Fjordane. Nærmere bestemt i Indre Sunnfjord.

Haugabreen er en lett tilgjengelig brearm i Jostedalsbreen Nasjonalpark. For å komme dit må en kjøre opp til parkeringsplassen i Haugadalen. Det er fem kilometer fra Veiteberg.

Nabobonden heter Reidar Bakke. Han har leid jorda på Veiteberg i årevis. Nå har dattera og svigersønnen overtatt, men Reidar står på som før. Høsten i fjor var krevende. En del sauer kom ikke ned igjen. Snøen kom. Reidar ga seg ikke før han fant dem. 14 slitsomme dager oppe i fjellet tok det. Tre var helt utilgjengelig. De hadde ramla ned på ei fjellhylle.
–      Det var tungt å skyte dem, forteller Reidar, – men det var inga anna råd.

Reidar Bakke har alltid vært en friluftsmann. Første toppturen tok han til Snønipa (1827 moh) for 60 år siden. Han har aldri likt å gå på ski, men å kjøre nedover på urørt pudder snø har vært makeløst. For å kjøre ned, må du først gå opp.
–      Oppturene sørger for at en holder seg i form, ler Reidar, – og er en morsom måte å trimme på. Det er en opplevelse å stå på toppen, nyte utsikten før en setter utfor.

Med sin brede erfaring fra Norge og sine mange turer til Chamonix – Alpenes hovedstad i det østlige Frankrike, ble Reidar et naturlig medlem av prosjektgruppa for boka ”Toppturar i Sunnfjord”.  Den ble utgitt 1. november 2017.

Han har også vært brefører i mange år.

–      Øyvind har du lyst til å være med på Haugabreen? spurte Reidar.
–      Jeg har aldri vært på en bre.
–      Da er det på tide. Jeg har nødvendig utstyr. Du må ta med deg mat og drikke, varme klær og solbriller.
En mandag i august dro vi. Reidar hentet meg på Veiteberg. Vi tok til venstre på fylkesvei 453 og opp til Høyset. Fortsatte bomveien helt opp til parkeringa ved Haugastøylen 633 moh.

Vi gikk ut av bilen. Reidar kikket opp på det lave skydekket.
–      Vi må holde rede på hvor vi er på breen, sa han, – det kan bli tåke.
I sekken hadde jeg en tynn dunjakke, ekstra ulltrøye, hansker, lue, solbriller, vindsekk, kompass og kartskisse, mat og drikke og kniv. Fulladet mobiltelefon med GPS og kart tracker.

På meg skalljakke, skallbukser og fjellstøvler.

Reidar fordelte utstyr i to hauger. I haugen min var det klatresele, hjelm, stegjern,  tauslynge, tau og isøks.
Jeg syntes det ble lite plass i sekken min.  Reidar hadde enda mer i sin sekk:  isskruer, karabinkroker og utstyr for å heise meg opp fra en sprekk.

Vi la i vei på stien forbi Haugastøylen og tok den vestre ruta  oppover til breen. Jeg tørket svetten og bet tenna sammen. Og sa til meg selv: Klarer Reidar det, må jeg klare det. Jeg kastet et blikk på høydemåleren. 833 moh. Skikkelig bratt.
–      Kan jeg gi deg et råd Øyvind, Reidar har stoppet og snudd seg.
–      Jeg har alltid lyttet til råd.
Vi sto på den bratte stien og så på hverandre.
–      Snu isøksa di Øyvind og hold den i øksehodet. Så bruker du den til spaserstokk. Viktig å ikke ramle bakover eller utfor kanten når stien er så bratt.
Jeg følger rådet. Og strever på.  Etter to timer har vi kommet til kanten av breen. Høydemåleren viser 927 moh. Vi går videre oppover langs brearmen og finner et sted hvor Reidar vurderer det trygt å gå inn på.
Vi setter oss ned på et par steiner og starter montering av stegjerna. Hjelm, sele, tau og isøks kommer på plass.
–      Det er farlig å miste isøksa Øyvind. Skulle du falle og begynne å skli nedover, er isøksa eneste sjanse til å stoppe med.
–      Jeg skjønner.
–      Vi skal gå bare der hvor vi ser blåisen. Vær nøye når du går over sprekkene. Hvis vi hører en hul lyd, er det tomrom under oss. Da må vi rygge tilbake.

Vi krysser oss oppover Haugabreen. Ned i små daler og opp på ryggene. Det er utfordrende å sette bena riktig ned på isen. Enda viktigere å løfte de opp parallelt med underlaget. Slik at en ikke snubler og detter.

Etter en kilometer oppover hører jeg den hule lyden. Reidar rygger langsomt. Jeg også. Forrige gang jeg opplevde noe lignende var i Afrika. Han som gikk foran med storviltbørsa, forlangte full stillhet med venstre hånd, mens han rygget. Vi på rekka bak rygget langsomt tilbake. Vi så ikke løvene, men kjente lukta. Jeg opplevde situasjonen på breen enda mer truende enn den gang.  Slik er livet. Jeg er vel blitt eldre.

 

IMG-3758

Reidar Eide, Stoltzekleiven Opp for 21. gang

Foto; Åshild Veiteberg

Tekst: Øyvind Ødegård

Stoltzekleiven Opp i Bergen er et motbakkeløp som arrangeres hvert år i september av idrettslaget Varegg. Løpet går opp Stoltzekleiven fra Fjellveien og til skaret under Sandviksfløyen. Løpet ble arrangert første gang i 1979. Stigningen er på 313,5 meter og går over ca. 800 trappetrinn. Bergenserne elsker slike umulige diskusjoner som hvor mange trappetrinn det er i Stoltzekleiven. Aftenposten slo fast i 2006 at dette kanskje er Nord-Europas lengst trapp med 801 trinn.

Fra eldre tider var denne passasjen kjent som ”Rævaskaret”- Bergen kommune laget i 1937 en fast trasé opp i stein. Stoltzekleiven er en av de mest populære turstiene i Bergen. Trafikken opp og ned samt vær og vind har ført til slitasje. I 2011 benyttet Bergen kommune sherpaer fra Nepal til opprustning av traseen.

  • Hvorfor er du her, Reidar Eide? Han er barneskolelærer fra Førde. Og min nye svoger.
  • Det er jo her alle de store samles! Reidar ler. Det er veldig hyggelig å treffe gamle kjente og konkurrenter fra yngre dager.
  • Er det første gang du deltar i Stoltzekleiven Opp?
  • I år er det 21. gang på rad.
  • Hvorfor løper du opp her?
  • Det er ikke noe rasjonelt svar på det. Man må prøve å forbedre seg år for år til eldre en blir.
  • Og rekorden din?
  • Den er 12:47 for fem år siden.
  • Hva forventer du i dag?
  • Forma er dårlig i dag. Jeg tipper på 14 – tallet.
  • Hvordan forbereder du deg, Reidar?
  • Med hard trening ute i terrenget. Opp på fjelltopper og slikt…
  • Er det noen du løper sammen med her i dag?
  • Nei, ingen jeg kjenner. Vi starter hvert 10. sekund. Gunvor dattera mi starter 90 sekunder før meg. Jeg får prøve å jage etter henne oppover.
  • Hva skjer når du kommer opp?
  • Da står eller ligger vi rolig i nesten fem minutter –  totalt utslitte.

Tiden til Reidar Eide(62) ble 15:28.

Tiden til dattera Gunvor ble 15:57.

En vellykket uke. Det norske flagget fires. Mannskapet på STAR LILLI – fra venstre Johan Magerøy, Co-skipper Åshild Veiteberg, Reidar Eide, Skipperen, Kjersti Veiteberg Eide og Anne Nilssen Magerøy

Tekst: Øyvind Ødegård

Foto: Ukjent, men benytter Reidar Eides fotoapparat

Lørdag 14. Januar 2017 parkerte jeg på Langhus stasjon. Tok tog og buss til Telenor Arena på gamle Fornebu. Lette meg fram til stand nummer 414. SEATRAVEL. Enda klokka ikke var mer enn 1100, måtte jeg stå i kø for å snakke Niels Kjeldsen spesialist på seilferie. Agent for alle ledende firmaer i hele verden. Han reklamerte med matchende priser og god veiledning.

  • Har du noen spesielle ønsker?
  • Jeg tenkte på en Bavaria nyere modell over 40 fot med tre doble lugarer. Ut fra Trogir i Kroatia 16. til 23. september 2017.
  • Du har virkelig undersøkt ting! Været er flott. Italienerne har reist hjem. Det er plass i havnene, og båtene er rimeligere.

Han saumfarte en Apple iPad og leste opp for meg:

  • Du kan få en Bavaria Cruiser 41 med tre doble lugarer. Den heter STAR LILLI, 2014 modell, leies ut av Angelina Yachtcharter i Trogir. Leien er NOK 27 000 inkludert messerabatt. Du har båten på hånd i fire dager.
  • Tusen takk jeg tar den!

På veien ut av messa syntes jeg vel det hadde gått litt fort. Så var det hjem og ringe til Åshild og få tak i to par som kunne tenke seg en ukes seilferie og punge ut med en tredjedel av leien hver pluss flybilletter.

Lørdag 16. september ble en lang dag. Opp klokken 0430. Bil til Flesland. Fly til Split. Drosje til Trogir. Vente på klargjøring av båten til klokken 1600. Overtakelse av STAR LILLI med gjennomgang av 45 sjekkpunkter. Underskrift av kontrakt og skipspapirer.

Men klokken 1800 var det dekket til kveldsmat i cockpiten. Nydelig solnedgang klokken 1900.

Ingen dager blir slik du har tenkt. Søndag morgen blåste det friskt. Og vinden økte. Nedover Pier B lå det først to katamaraner deretter 10 seilbåter fortøyd med akterenden inn mot flytebryggen. Og samme antall på motsatt side. Alle med nye mannskaper.

Det er tre dominerende vinder i Kroatia. Den minst gunstig heter Bora og kommer som en fralandsvind i september og oktober med varierende styrke fra lett bris til vindkast med storm styrke. En slik Bora var nå på vei inn over oss. Tre seilbåter forsøkte å forlate Pier B, men fikk problemer i den sterke vinden og regnskyllet av en annen verden. De drev på tvers ned mot oss andre som lå fortøyd. Så vidt det var unngikk vi skade med hjelp av fendere mot en av dem. Klokken 1215 løyet vinden noe. Vi bestemte oss for avgang. Co-skipper tok fortøyningene på baugen, Johan akter på babord side og Reidar på styrbord. Kjersti og Anne tok ansvar for fenderne.

Vi hadde en utrolig flott uke i stille vær og med vind opp i stiv kuling styrke og stormkast. Med havnebesøk i ødemarken og i sivilisasjonen. Mannskapet utviklet seg til å bli verdens beste. Og ble testet under mange forhold. Med glimrende resultat.

Fakta:

Vi fulgte opp de krav utleier av seilbåt har i Kroatia på følgende måte:

Skipperen: Deck Officer Class 5. Capacity: Master, plesure crafts up to lenght of hull 24 meter. Unlimiteded Trade Areas. Radio com. Operator SRC Limitation applying; None

Co-skipper: Radio com. Operator SRC Limitation applying; None

Mannskap: Crewliste med kopier av pass

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_1685 12.44.01.jpg

Foto: Stian Robinson

Tekst Øyvind Ødegård

Arve Robinson kalte inn vennene til møte på MC- messen på Lillestrøm fredag 10. mars klokken 1300. Messa hadde åpnet litt tidligere på dagen og varte til søndag ettermiddag. I tillegg til oss kom det over 23 000. Det var over 70 nyheter på messa. Noe i overkant for meg. Men det var moro å gå rundt og se. Opplysningsrådet for veitrafikk skriver at 4.747 tunge motorsykler ble solgt her i landet i 2016. Yamaha dominerer markedet med over 20% av nysalget. I tillegg har politiet begynte å kjøre Yamaha. Jeg prøvesatt en politisykkel. Ikke ulik den sykkelen jeg kjører en Yamaha FJR 1300.

Statens vegvesens foreløpige tall viser 135 trafikkdrepte i 2016. 111 menn og 24 kvinner (18%). Av disse var 19 motorsyklister på tung MC.

Årsakene til dødsulykkene er flere og sammensatte. Men et markant trekk i 2016 har vært en overrepresentasjon av godt voksne menn med for stor fart som fører til utforkjøringsulykker. Motorsyklistene kjører jo bare halve året. De er hardt rammet.