Uncategorized

IMG-3758

Reidar Eide, Stoltzekleiven Opp for 21. gang

Foto; Åshild Veiteberg

Tekst: Øyvind Ødegård

Stoltzekleiven Opp i Bergen er et motbakkeløp som arrangeres hvert år i september av idrettslaget Varegg. Løpet går opp Stoltzekleiven fra Fjellveien og til skaret under Sandviksfløyen. Løpet ble arrangert første gang i 1979. Stigningen er på 313,5 meter og går over ca. 800 trappetrinn. Bergenserne elsker slike umulige diskusjoner som hvor mange trappetrinn det er i Stoltzekleiven. Aftenposten slo fast i 2006 at dette kanskje er Nord-Europas lengst trapp med 801 trinn.

Fra eldre tider var denne passasjen kjent som ”Rævaskaret”- Bergen kommune laget i 1937 en fast trasé opp i stein. Stoltzekleiven er en av de mest populære turstiene i Bergen. Trafikken opp og ned samt vær og vind har ført til slitasje. I 2011 benyttet Bergen kommune sherpaer fra Nepal til opprustning av traseen.

  • Hvorfor er du her, Reidar Eide? Han er barneskolelærer fra Førde. Og min nye svoger.
  • Det er jo her alle de store samles! Reidar ler. Det er veldig hyggelig å treffe gamle kjente og konkurrenter fra yngre dager.
  • Er det første gang du deltar i Stoltzekleiven Opp?
  • I år er det 21. gang på rad.
  • Hvorfor løper du opp her?
  • Det er ikke noe rasjonelt svar på det. Man må prøve å forbedre seg år for år til eldre en blir.
  • Og rekorden din?
  • Den er 12:47 for fem år siden.
  • Hva forventer du i dag?
  • Forma er dårlig i dag. Jeg tipper på 14 – tallet.
  • Hvordan forbereder du deg, Reidar?
  • Med hard trening ute i terrenget. Opp på fjelltopper og slikt…
  • Er det noen du løper sammen med her i dag?
  • Nei, ingen jeg kjenner. Vi starter hvert 10. sekund. Gunvor dattera mi starter 90 sekunder før meg. Jeg får prøve å jage etter henne oppover.
  • Hva skjer når du kommer opp?
  • Da står eller ligger vi rolig i nesten fem minutter –  totalt utslitte.

Tiden til Reidar Eide(62) ble 15:28.

Tiden til dattera Gunvor ble 15:57.

Reklamer

En vellykket uke. Det norske flagget fires. Mannskapet på STAR LILLI – fra venstre Johan Magerøy, Co-skipper Åshild Veiteberg, Reidar Eide, Skipperen, Kjersti Veiteberg Eide og Anne Nilssen Magerøy

Tekst: Øyvind Ødegård

Foto: Ukjent, men benytter Reidar Eides fotoapparat

Lørdag 14. Januar 2017 parkerte jeg på Langhus stasjon. Tok tog og buss til Telenor Arena på gamle Fornebu. Lette meg fram til stand nummer 414. SEATRAVEL. Enda klokka ikke var mer enn 1100, måtte jeg stå i kø for å snakke Niels Kjeldsen spesialist på seilferie. Agent for alle ledende firmaer i hele verden. Han reklamerte med matchende priser og god veiledning.

  • Har du noen spesielle ønsker?
  • Jeg tenkte på en Bavaria nyere modell over 40 fot med tre doble lugarer. Ut fra Trogir i Kroatia 16. til 23. september 2017.
  • Du har virkelig undersøkt ting! Været er flott. Italienerne har reist hjem. Det er plass i havnene, og båtene er rimeligere.

Han saumfarte en Apple iPad og leste opp for meg:

  • Du kan få en Bavaria Cruiser 41 med tre doble lugarer. Den heter STAR LILLI, 2014 modell, leies ut av Angelina Yachtcharter i Trogir. Leien er NOK 27 000 inkludert messerabatt. Du har båten på hånd i fire dager.
  • Tusen takk jeg tar den!

På veien ut av messa syntes jeg vel det hadde gått litt fort. Så var det hjem og ringe til Åshild og få tak i to par som kunne tenke seg en ukes seilferie og punge ut med en tredjedel av leien hver pluss flybilletter.

Lørdag 16. september ble en lang dag. Opp klokken 0430. Bil til Flesland. Fly til Split. Drosje til Trogir. Vente på klargjøring av båten til klokken 1600. Overtakelse av STAR LILLI med gjennomgang av 45 sjekkpunkter. Underskrift av kontrakt og skipspapirer.

Men klokken 1800 var det dekket til kveldsmat i cockpiten. Nydelig solnedgang klokken 1900.

Ingen dager blir slik du har tenkt. Søndag morgen blåste det friskt. Og vinden økte. Nedover Pier B lå det først to katamaraner deretter 10 seilbåter fortøyd med akterenden inn mot flytebryggen. Og samme antall på motsatt side. Alle med nye mannskaper.

Det er tre dominerende vinder i Kroatia. Den minst gunstig heter Bora og kommer som en fralandsvind i september og oktober med varierende styrke fra lett bris til vindkast med storm styrke. En slik Bora var nå på vei inn over oss. Tre seilbåter forsøkte å forlate Pier B, men fikk problemer i den sterke vinden og regnskyllet av en annen verden. De drev på tvers ned mot oss andre som lå fortøyd. Så vidt det var unngikk vi skade med hjelp av fendere mot en av dem. Klokken 1215 løyet vinden noe. Vi bestemte oss for avgang. Co-skipper tok fortøyningene på baugen, Johan akter på babord side og Reidar på styrbord. Kjersti og Anne tok ansvar for fenderne.

Vi hadde en utrolig flott uke i stille vær og med vind opp i stiv kuling styrke og stormkast. Med havnebesøk i ødemarken og i sivilisasjonen. Mannskapet utviklet seg til å bli verdens beste. Og ble testet under mange forhold. Med glimrende resultat.

Fakta:

Vi fulgte opp de krav utleier av seilbåt har i Kroatia på følgende måte:

Skipperen: Deck Officer Class 5. Capacity: Master, plesure crafts up to lenght of hull 24 meter. Unlimiteded Trade Areas. Radio com. Operator SRC Limitation applying; None

Co-skipper: Radio com. Operator SRC Limitation applying; None

Mannskap: Crewliste med kopier av pass

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_1685 12.44.01.jpg

Foto: Stian Robinson

Tekst Øyvind Ødegård

Arve Robinson kalte inn vennene til møte på MC- messen på Lillestrøm fredag 10. mars klokken 1300. Messa hadde åpnet litt tidligere på dagen og varte til søndag ettermiddag. I tillegg til oss kom det over 23 000. Det var over 70 nyheter på messa. Noe i overkant for meg. Men det var moro å gå rundt og se. Opplysningsrådet for veitrafikk skriver at 4.747 tunge motorsykler ble solgt her i landet i 2016. Yamaha dominerer markedet med over 20% av nysalget. I tillegg har politiet begynte å kjøre Yamaha. Jeg prøvesatt en politisykkel. Ikke ulik den sykkelen jeg kjører en Yamaha FJR 1300.

Statens vegvesens foreløpige tall viser 135 trafikkdrepte i 2016. 111 menn og 24 kvinner (18%). Av disse var 19 motorsyklister på tung MC.

Årsakene til dødsulykkene er flere og sammensatte. Men et markant trekk i 2016 har vært en overrepresentasjon av godt voksne menn med for stor fart som fører til utforkjøringsulykker. Motorsyklistene kjører jo bare halve året. De er hardt rammet.

 

 

 

 

IMG_2074.jpg

Vegard, Reidars sønn, legger seg på kne og prøver å få tak i farens hånd.

Foto: Åshild Veiteberg

Tekst: Øyvind Ødegård

Vi er på Veiteberg i Stardalen høsten 2016. Nydelig dag. Sola skinner fra klar himmel. Kjølig vind med 4 plussgrader. Sekkene er pakket. Åshild har avtalt familietreff i Haugadalen. Her renner elva Driva sørover ned dalen. Elva får vann fra Haugabreen, Jostebotnen og Storevatnet. Alt sammen i Jostedalsbreen nasjonalpark. Noen kilometer fra Veiteberg tar vi av til venstre ved Høyset. Betaler 50 kroner i bompenger. Og parkerer helt oppe der veien slutter. Vi går innover Haugadalen. Og følger merkede stier oppover og innover. Stedet er mye brukt til kursvirksomhet og brevandring. Haugabreen går til toppen av Snipa 1827 moh. Opp her er en fantastisk skitur om vinteren. Målet vårt er jettegrytene i det tidligere elveleiet ned fra breen. Etter to timers rolige gange fra parkeringsplassen er vi kommet opp i cirka 900 moh. Vi har kommet fram til ei elv som renner bratt og fort nedover fra Oldenskaret til Storevatnet i småstryk og fosser. Reidar Eide leder oss. Han er gift med Åshilds søster, Kjersti. Friluftsmann og grunnskolelærer på Slåtten skule i Førde. Aktiv i friidrett. Deltar i motbakkeløp og orientering med gode resultater. I tillegg medlem av Slåtten turlag. Vi tar en pause mens han vurderer hvor vi best kan komme over. Den ene etter den andre kommer seg over unntatt Kjersti. Hun er ikke glad i elvepasseringer. Vi kom over på ei lita hylle ved en foss. Reidar går tilbake for å gi henne en hånd. Han har fortsatt på seg ryggsekk og magetaske. Han hopper ned fra hylla på en grønskekledd stein. Reidar veier 90 kilo pluss 10 kilo på ryggen. Høyre fot glir unna. Venstre får ikke feste. Han skyter fart ned mot fossen. Tyngdepunktet ligger høyt. Armene holder han bakover som på en skihopper. Reidar treffer vannet med hodet først. Han forsvinner fullstendig. Det siste vi ser er støvlene. Ryggsekken med mat og ved til bålet faller tungt nedover nakken hans under vannet. Han setter alt inn på å holde pusten. Vannet holder kanskje 2 plussgrader. Han blir stående på hodet. Ryggsekken, egen kroppsvekt og vannet gjør det enormt tungt å få bena ned mot bunnen. Slik at han kan reise seg opp. Ved en kraftanstrengelse klarer han det. Vegard, Reidars sønn, legger seg på kne og prøver å få tak i farens hånd. Kameraet som lå i magetaska er borte. Men hva gjør vel det. Reidar lever og er like hel, men veldig forslått. Kulden og anstrengelsen med å snu seg gjør han svimmel. Han har vanskelig for å holde balansen. Og ser opp på oss med de forskrekkede ansiktene. På veien ned fikk han armene fram og tok imot bunnen med dem.

  • Det kunne lett ha gått virkelig galt?
  • Hvis det hadde stått en sten der jeg traff bunnen med hodet, hadde jeg vel ikke overlevd!

 

 

 

 

 

 

Foto: Erik Welin-Larsen

Tekst: Øyvind Ødegård

20161025_151800.jpg

 

I over 50 år har jeg holdt på med skip av mange slag. Båter har det blitt mindre av. Men jeg var skipper på ”Liberty” i 6 somrer. Det var en 52 fots motorseiler som hadde mye tilfelles med redningsskøytene til Colin Archer. Men større og bygget i 1930. Galeasrigget med 2 fokker og storsegl, autopilot, radar, elektronisk kartsystem og GPS. Det måtte være 3 mann for å seile komfortabelt.

Åshild og jeg tok en tur til Kroatia i høst for å se på mulighetene til å leie seilbåt.

Vi fant en benk på kaia i Hvar for å se de legge til. Det blåste en mild bris inn fra Adriaterhavet. Aldri har jeg sett voksne mennesker trøble så fælt for å fortøye. Og det rotet i tauverk fra seil som var berget inn før ankomst. Til slutt orket jeg ikke å se lenger.

  • Vi går, sa jeg til Åshild, skal vi leie en slik båt, må jeg først ta et kurs. Jeg kan ikke skjemme meg ut slik som disse.

Tilbudet på seileropplæring er stort på nettet. Først etter kurset skjønte jeg hvor viktig det er å velge rett seilerskole. Heldigvis valgte jeg Seileren. Innehaveren heter Bjarne Nielsen. Han hadde plass ledig på en Bavaria 47 fots havseiler som lå i Las Palmas. Jeg dro.

Skipper Erik Welin-Larsen og nestkommanderende Tina Bringslimark et par i 30 årene på vei fra Oslo via Las Palmas til Saint Lucia i Karibien. De benyttet ventetiden i Las Palmas til å drive seileropplæring i regi av Seileren.

Skipperen startet kurset med å ta alt om sikkerhet. Jeg var sikkerhetsoffiser på M/S ”Sjøkurs” i 2011. Så jeg satte pris på alt han hadde å fortelle. Deretter var det gjennomgåelse av båt, rigg og motor. Så seiling. Natt som dag. Været viste seg fra alle kanter. En dag advarte fjernsynet på Gran Canaria mot kjøring i fjellet på grunn av sterk vind og regn. Jeg visste rett og slett ikke at det var mulig å seile i slikt vær på denne måten. Men det var det.

Kurset var makeløst. At det går an å lære så mye på 6 dager. Inntrykkene var så mange at det føltes som et år da jeg sto på kaia etter avmønstring. Heldigvis ble jeg spart for sjøsyken, men hotellrommet gikk rundt da jeg la meg.

Jeg fikk kursbevis. Siste setningen leste jeg to ganger. Der sto det: Kandidaten har gjennomført kurset på en ypperlig måte.

Jeg kan anbefale seilerskolen Seileren på det varmeste.

 

 

 

 

 

Tekst og foto: Øyvind Ødegård

_DSC0644.jpg

Skipper Erik Welin-Larsen og nestkommanderende Tina Bringslimark sto på dekket og ønsket velkommen.

Fra 1974 til 2012 hadde jeg skippersertifikat. På sertifikatet sto det: Den lovlige innehaver av dette sertifikat kan gjøre tjeneste som fører av alle slags skip på alle hav. Jeg lot sertifikatet gå ut i 2012. Det var trist.

I sommer ringte jeg min gode venn Jan Welde. Han er innehaver av Baatskolen Poseidon i Stavanger. Jeg spurte hvor mye det ville koste å få kystskippersertifikat slik at jeg kunne leie en seilbåt her eller der.

  • Nå må du begynne å følge med, sa Jan spøkefullt. Det har kommet nye regler. Med de sertifikatene du har hatt kan du bare ringe Sjøfartsdirektoratet og Telenor maritim. Så får du utstedt fritidsskippersertifikat – D5LA og et SRC-radiosertifikat
  • Begge gjelder over hele verden og er meget anerkjent enten du leier seilbåt i Kroatia eller Bermuda.

En uke etterpå hadde jeg begge sertifikatene på plass i lommeboka. De er på størrelse med to kredittkort.

Men jeg trengte opplæring i å seile. Jeg ringte til seilskolen Seileren i Oslo og snakket med sjefen der – Bjarne Nielsen. Han anbefalte et av skolens kurs som ville holdes i Las Palmas fra 24-29.10.2016. Jeg meldte meg på og dro av sted.

Kurset skulle foregå på seilbåten Endorphine II i Seilerens regi. Skipper Erik Welin-Larsen og nestkommanderende Tina Bringslimark sto på dekket og ønsket velkommen. Begge langseilere. Det betyr at de har seilt fra Norge til Las Palmas og blir med på Atlantic Rally for Cruisers 2016. Det er 225 seilbåter som legger ut fra Las Palmas 20. november og bruker cirka 21 døgn direkte til Saint Lucia i Karibien.

Tina og Erik har vært enestående lærere for meg denne uken. Det er ikke den ting vi ikke har vært innom når det gjelder å være skipper på en stor seilbåt. Og vi har trent. Heldigvis ble jeg ikke sjøsyk enda det blåste kuling og vel så det. Men hotellrommet gynget kraftig da jeg lukket øynene etter 6 døgn om bord.

Hva er det som får to unge mennesker til å selge unna det meste av jordisk gods og legge pengene i en Bavaria 47 2001 modell med alt tenkelig utstyr. For deretter å sette kursen ut i verden. Jeg spurte Tina først.

  • Jeg har alltid likt å seile. Men det er ikke nok. Grunnen til at jeg har dratt er veldig personlig. Det er å overvinne frykten. Frykten fra det å rives opp med røttene og forlate det etablerte. Tørre å kaste seg ut i noe helt nytt. Det er det jeg har gjort. Til tider er det veldig ubehagelig. Grunnen er at jeg ikke har 100% kontroll. Selv om vi planlegger i detalj og forbereder oss mentalt, dukker det alltid opp noe en ikke har tenkt på.
  • sliHva gleder du deg til?
  • Å gå i land i Rodny Bay. Gå en tur innover i regnskogen. Bare nyte livet og at vi er kommet trygt fram til Sankta Lucia. Vårt første mål etter Las Palmas.
  • Hva har drevet deg Erik?
  • Jeg har alltid vært fasinert av havet. Og alltid seilt. Helt fra jeg var liten. Følt en dragning mot sjøen. Kanskje mest mot våre nordlige farvann. Svalbard og Grønland. Det ukjente. Det å ikke vite hva som er bortenfor neste horisont. Drømmen har resultert i turseiling i alle år. Først sammen med mine foreldre og familien. Deretter sammen med venner. Og nå med Tina. Tønsberg til Skagen har jeg seilt flere ganger i året. Men aldri lenger. Nå er det alvor.

De har delt opp ansvaret seg i mellom. Tina spesialiserer seg på værmeldinger og navigasjon. Erik på motor og alt det tekniske med radioer og nød utstyr. Sikkerhet først og sikkerhet sist.

  • Dersom du skal karakterisere Tina, Erik?
  • Hun er verdens beste navigatør. Forbereder seg veldig nøye på alt som kan skje. Har ben i nesa. Sammen er vi et fantastisk team.
  • Hva sier du om Erik, Tina?
  • Nøye, opptatt av sikkerhet, sjekker alle ting, har ekstra deler til ekstra delene. Så vi utfyller hverandre godt!

Erik og Tina har store forventinger til de tre som har meldt seg som mannskap til den store turen over havet. De ankommer en uke før avgang. Alle fem vil bruke tiden fram til startskuddet går på å bli samkjørte.

Tekst og foto: Øyvind Ødegård

_DSC0058.jpg

D/S ”Børøysund” er på vei nordover.

For fjerde gang.

«Børøysund» ble bygget i 1908, og er det eneste sertifiserte passasjerskipet i landet som seiler med original maskin og original kullfyrt kjele. Fartøyet het opprinnelig «Odin» og var en kombinert passasjer- og  slepebåt med 1. og 3. plass salonger, lasterom og postkontor.

I 1969 ble hun overtatt av Norsk Veteranskibsklub, som igjen gav båten navnet «Børøysund». Målet har hele tiden vært at skipet skal framstå slik det var etter ombyggingen i 1935.

Tirsdag 5. juli klokken 1000 var det avgang fra Holbergkaien i Bergen med kurs for Skjerjhamn. Skjerjehamn ligger nord på Sandøy i Gulen kommune, tett opp til den indre hovedleia langs kysten. Knut Steen satte opp sin Olav V – statue her i 2007. Dette er etappe nummer 7 på denne fantastiske 40 dagers turen for kaptein Magne J. Hansen og hans mannskap. Vi er 23 passasjerer som har vært heldige å få billett på denne dagsetappen. Alle har vi en eller annen tilknytning til ”Børøysund”. Jeg hilser på de jeg kjenner.

  • Husker du meg, sier en smilende mann.
  • Jeg kan i farten ikke plassere deg.
  • Sent i november i 1980 sto jeg til rors her om bord utenfor Fjällbacka. Været var dårlig og vi søkte nødhavn. Du var skipper. Og gav ordre om hardt styrbord da vi holdt på å gå på et skjær. Sikten var dårlig. Jeg slapp roret som lå babord for raskest mulig å få hardt styrbord. Det store rattet fikk veldig fart. En av rorknaggene traff innsiden av høyre håndleddet mitt. Håndleddet holdt, men knaggen brakk.

Leif Jørgen Akse (68) og jeg oppdaterer hverandre på hva som har hendt siden vi møttes den gang. Han har vært forsker innen fiskerinæringen i over 30 år med utgangspunkt som fiskerikanditat fra Norges Fiskerihøyskole ved Universitetet i Tromsø.

Nå er vi pensjonister.

_DSC0022.jpg

Leif Jørgen Akse tilbake ved roret.

_DSC9943.jpg

Kaptein Magne J. Hansen går ut fra Bergen